anderssinefilosofisketanker

Lenge siden forrige innlegg nå. Tenkte jeg skulle bevege meg litt bort fra selvhjelpshjørnet og min private emodagbok, selv om den sikkert dukker opp igjen en annen gang.

1,2 ,3 her kommer en klisje.. verden sulter. Jepp, en relativt rik mann skriver blogg om verdens lidelser. Nå har du opplevd det også. Sannheten er vel strengt tatt at vi ikke bryr oss, meg selv inkludert. Vi sender inn penger når annledningen byr seg, så reiser noen ned der en liten uke, gråter litt, vi sender litt mer penger og så er det glemt uken etterpå. Noe annet kan vi vel strengt tatt ikke gjøre, med mindre vi gjør noe drastisk. Sannheten er vel at vi har sendt ned penger til fattige strøk i ganske mange tiår, uten at den skeive fordelingen av ressurser har endret seg det dugg. 2 spørsmål dukker altså opp:

1. Hva kan vi gjøre for å bry oss mer?

2. Hvilke drastiske tiltak kan gjøres for å endre verdens sultkrise?

Her kommer et crazy forslag, hva om vi hadde fjernet penger? I 2010 tjente Lionel Messi 90 millioner kr for å underholde oss med fotball, og det gjør han jo relativt bra. Spørsmålet er, er den jobben Messi eller en hvilken som helst annen fotballspiller gjør( eller bedriftleder for den saks skyld )verdt så mye penger?

Ser man på det så har penger i seg selv ingen verdi, det er et bytteredskap som opprinnelig kom til for å gjøre handel enkel. Men det har medført at enkelte har enormt mye av dette redskapet som i overført betydning betyr at de har tilgang til ressurser få i verden har. Tilsvarer den jobben vi gjør den mengden mat, klær, hus vi får for den? Hvorfor kan en arbeider i Norge, Europa og USA tjene nok og klare seg veldig bra på en 9- 16 jobb, mens en kineser som jobber døgnet rundt kjemper for å overleve? Etter min mening fører penger til at ressursdelingen ikke henger på greip. Hva hadde skjedd om vi gikk tilbake til den gamle byttemetoden? Eller funnet en ordning hvor man får lønn i henhold til innsats og arbeidstimer..

Når det kommer til mitt første spørsmål så tror jeg det er et spørsmål om relasjoner. Vi klarer ikke forholde oss til hva som skjer med mennesker 2000 km vekke. Det vi opplever og ser på nært hold påvirker oss mye mer. De vi er glad i og bryr oss om betyr mer for oss enn fremmede mennesker på andre siden av kloden. Så hvordan kan resten av verden bli en del av vår hverdag? Kanskje må det bli et møst? kanskje må vi bli pålagt å reise ned til de landene det gjelder( dårlig på navn og faktakunnskaper, understreker vel bare poenget mitt). Hva med et obligatorisk år i et u-land som en slags verneplikt? En rødekors verneplikt rett og slett..

Hva tenker du om dette? har du noen bedre forslag? Håper jeg kan skape en debatt :)

Det var tidligere snakk om hvor personlig man skal være i en blogg. Her er jeg usikker altså, hvor mye skal man fortelle om seg selv i denne digitale dagboken uten å blottlegge seg selv?

Drit i, de som gidder å lese dette kjenner meg jo fra før og de jeg ikke kjenner.. vel de kjenner jeg ikke så who cares.. noe kommer snikende og det er ikke hyggelig. Jeg har sluttet med terapi og medisinforbruket er så ymse, blir heller en sjelden gang enn en hver dag som legen skulle ha det til. Så da går det jo som det går, på et eller annet tidspunkt er man tilbake på start, depresjon og elendighet. Vel jeg er ikke der enda, men er redd for at jeg kan bli det. Så e spørsmålet, hva nå? mer terapi? mer medisin? alternative metoder som meditasjon og hypnose? Depresjon er som dop, destruktivt og avhengighetsskapende. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men den følelsen man får blir den "riktige" følelsen og man gjør det man kan for å underbygge den og dermed ødlegge seg selv. Man drukner i egen selvmedlidenhet og alt blir mye verre enn det egentlig er. Til slutt blir alt håpløst og man vil gi opp alt. Denne bloggen er en slags terapi, det hjelper å få ting ned på papiret. Nå skal det sies at jeg har det bra for øyeblikket, men innimellom dukker det opp.. og da er det greit å blogge litt, selv om det blir en smule personlig.

James Taylor ? Angry Blues

I forrige innlegg skrev jeg om å leve i nuet og ikke bare leve for det som kommer fram i tid. Derfor er jeg litt redd for å motsi meg selv her. Jeg håper jo at det går an å gjøre begge deler, men man må ikke ofre å leve for å nå et mål langt fram i tid. Det var poenget mitt

Nå som det er sagt så kan jeg fortsette. Som jeg skrev i første innlegg har jeg en vane for aldri å fullføre noe, slik har jeg vært siden jeg var liten. Til stadiget blir jeg minnet om den gangen jeg skulle begynne å sykle og hvor fort jeg ga opp. Jeg får små innfall og begynner med iver. Men med en gang det butter imot så faller jeg tilbake til samme sted. Hva er årsaken til dette? I følge Tim Ferriss faller de fleste fra i slike tilfeller for det de ikke har noe å tape. I det man har veddet 1000 kr på at man skal gå ned(eller opp) 10 kg klarer man det, for det veddemålet ligger i bakhodet. Det mest suksessfulle treningsstudioet ville ha satt en frist til sine medlemmer, hvis du ikke når dine mål innen 3.mnd så tar vi bildet av deg i bar overkropp og henger det opp på veggen. En annen teori(psychocybernetic) sier at det har med selvbildet å gjøre. Du kan ha ståpåvilje til tusen, men så lenge selvbildet ditt sier at du er noe negativt( feit, tynn, svak, dårlig osv) så vil det dra deg tilbake til start. Med mindre man gjør noe med selvbildet da selvfølgelig. Ironisk nok vil jo det kreve ståpåvilje for å endre selvbildet, så då sitter man vel litt i det, en såkalt ond sirkel.

Det ligger i tankene at jeg skal begynne å trene og spise sunnere. Ja, jeg har gjort det før, uten suksess. Så det er en smule ambivalent kan du si. På den ene siden vil jeg trene, bli mer fit osv. På den andre siden ligger tankene om at dette har vært prøvd før, hvorfor skulle jeg klare det nå. Det er et ork å begynne å trene etter en lang pause, spesielt hvis man tenker at det er forgjeves.I tillegg har jeg alle målene for å bli bedre sosialt.

Så hva gjør man for å ikke gi opp, for å fortsette og for å nå målene man setter seg? Tar imot råd med takk

Så var det gjort, 2. året på studiet e fullført. Resultatet ble ikke som ønsket og har isolert meg fra facebook og andre sosiale settinger hvor skole dukker opp. Må kanskje innse at jeg er en mitt på treet student. Sett i etterkant var det kanskje en rettferdig karakter. Der og då er skuffelsen ikke til å skjule, trodde kanskje jeg gjorde det hakke bedre. Spesielt når halve kullet har fått B eller A. Depresjonsbygen og negativiteten kommer buldrende over meg og hele verden faller i knas. Kunnskapen sitter langt inne? piss meg i øret !!..  Realiteten er at det egentlig er helt greit, og egentlig ikke betyr noe som helst.

Det er rart hvordan karakterer har betydning for selvfølelsen, her værsegod, dette er ditt tall, så smart er du! Er karakteren synonymt med intelligensen? Ihvertfall føles det slik, når man tenker på at man kanskje skal få karakterer helt nede i 5.klasse kan man jo tenke seg hva det gjør med selvfølelsen til det barnet som står der med en 2. På den andre siden er karakterer en motivasjonsfaktor for de fleste, hvis jeg jobber så får jeg en god karakter. Spørsmålet er om det er riktig motivasjon, er ikke søken etter kunnskap den motivsajonen vi egentlig burde ha?

Nå skal det sies at eksamenslesingen min denne gangen har vært rimelig dårlig, andre ting har vært mer interessant og tatt tiden min. På den måten kan man jo si at det er rettferdig, de som har brukt tiden sin fornuftig og stått på gjennom hele året fortjener en god karakter, i den katergorien er ikke jeg. Man kan ikke skylde på dårlig oppgave, det blir for dumt. Det er heller ikke en test på hvor reflektert du er, det er en test om hvor mye du husker av det du har lest. Faktum er at jeg ikke klarer å konsentrere meg og lese flere timer i strekk. Tror vi kan slå fast at det ikke passer meg å være student. Men etter 2 år kan man ikke bare hoppe av skuten.

Nå er det ferie, så kommer snart høsten med flere middelmådige karakterer. Handler i grunn om å fullføre, thats it. Sånn, nå har jeg klaget fra meg, får prøve å legge hele eksamen vekk. Nå kan jeg kanskje prøve å leve litt igjen, nyte sommeren :)

Jepp, vet hva du tenker. Noen prøver å være for dyp for sitt eget beste. Men det slo meg plutselig, hvis dette er min siste dag på jorden så har jeg brukt den til å lese til eksamen(nå har jo jeg selvfølgelig hatt mer pause enn lesing så kanskje gjelder det ikke for meg alikevel). Men jeg tenker på all den tiden vi bruker på å gjøre noe vi ikke vil. Leste nettopp et blogginnelgg fra en som heter Timothy Ferriss. Dette er en smart fyr, uten tvil.

http://www.fourhourworkweek.com/blog/2011/02/23/good-news-you-don%E2%80%99t-die/#more-4592

Han skriver om en dame, Cindi som virkelig følger drømmen og starter sitt eget firma. Dette er suksess mener Tim og skryter av Cindi som ikke gjør som de andre. De som brukte kveldene på fest og morro. De jobber fortsatt på kafeen, stakkars dem, men så tenker jeg, og her er poenget mitt. Etter alt slitet og lange kvelder der Cindy har jobbet for å nå drømmen sin, hva skjer så idet drømmen blir oppfylt. Hun står der med firmaet sitt, antiklimaks? I think so. Livet handler vel mer om å leve i nuet. Det er fint å ha drømmer, og jeg er kanskje den største dagdrømmeren av de alle(håper å kunne blogge litt om det og etterhvert), men det er jo nå vi lever. Akkurat nå, kanskje er du med venner, eller i armkroken til kjæresten(Lucky you). Men det handler vel om å nyte det, du lever !! Så bruker vi all denne tiden på å få en karakter, eller den perfekte jobb, for det vil gjøre oss lykkelig. Seff den A`en vil gjøre deg happy, kanskje i en uke eller 2. Så har du glemt det igjen og jobber mot nye mål. Vi har en tendens til å leve i framtiden, ihvertfall har jeg det. Kan man se framover, sette seg mål og samtidig nyte livet her og nå? Tips for å leve i nuet tas imot med takk

 Jan Eggum ? Et Kort Sekund

Jan Eggum ? Nesten Ikkje Tilstede

Denne bloggen handler jo mye om meg selv. Så  her kommer nok et avsnitt i dagboken. Dagens tanke handler om at jeg er utrolig konfliktsky. Selv om jeg tror jeg har rett vil jeg unngå en rein diskusjon for en hver pris. Enda verre er det kanskje når diskusjonen kommer på det personlige planet. Når det er noe mellom meg og deg som ikke fungerer har jeg vanskelig for å si ifra. Jeg er ingen god retoriker, tvert imot, helt elendig. Det går for treigt i skallen til at jeg kan vinne diskusjonen. Så da unngår vi den istedet, vi lar den ligge, hun eller han har sikkert et godt poeng. Frykten for å miste ansikt er stor, det å føle seg liten, svak og ikke minst dum. Nei, vi lar det ligge.. kanskje var det ikke så farlig alikevel. Det som er skummelt er at jeg utdanner meg til en jobb hvor jeg er nødt til å møte konflikter head on. Burde jeg egentlig jobbe med dette? å lede voksne mennesker. Hva er isåfall alternativet?

Det er merkelig hvordan vi lever sammen men alikevel i avstand til hverandre. Det kan være vanskelig å vite om man tråkker over grensen til dem man kjenner. Av og til har jeg mine egne ideer og tanker som jeg fremmer etter beste evne, men må ta meg i at ikke alle tenker som meg. Andre ganger kan det hende jeg vil treffe folk, finne på noe, men må ta meg i at andre har sitt eget liv. Det høres jo banalt ut at det i det hele tatt skal være en problemstilling, men for mitt vedkommende kan det av og til som sagt være vanskelig å se den usynlige grensen som skiller mitt liv fra andres. Det kan være for det jeg tilbringer mye tid i mitt eget hode, mitt eget univers, dagdrømmer. Så er virkeligheten en litt annen, verden sirkler ikke rundt Anders som min mor pleide å si. Nok en sosial kompetanse som kanskje ikke er helt inkorperert dette her. For de av dere som har måttet sette meg på plass er det bare å beklage. Kanskje henger det sammen med det som er nevnt tidligere på bloggen om at jeg bryr meg for mye om hva andre mener, jeg lener meg på resten av verden istedenfor å stå på egne bein. Det kan også være et snev av ensomhet og bitterhet i det her, å innse at man, uansett hvor nært man er noen, alltid vil leve sitt eget liv aleine. Noen vil kanskje si at dette høres litt flåsete ut, og det får dere bare synes. Vanskelig å sette ord på følelser uten at det høres teit ut, men så er det litt befriende å få det ned på papiret også. Som Henriette sa, bloggen er som en diger dagbok, og kanskje burde man ikke utlegge seg på denne måten, men gjør det alikevel..

Carole King ? So Far Away

Tracy Chapman ? All That You Have Is Your Soul - Live 

Jeg tenkte jeg skulle begynne dette innlegget med et sitat

"Den dagen jeg sluttet å bry meg om hva andre syns var den dagen jeg begynte å leve"

Sitatet er hentet fra en venn av meg på facebook(uten at jeg skal si at det er hun som har funnet på det). Jeg synes det ligger mye sannhet i dette. For min egen del går jeg store deler av dagen og tolker ikke bare hva andre sier, men også hva de ikke sier. Hva betydde det blikket der, hva mente hun med det hun sa der. Man kan bli gal av mindre og sannheten er vel at det ikke betyr så mye. Så er det vel også sånn, selv om jeg har vanskelig for å inse det, at det er ingen som liker eller misliker deg fullt ut. Noen kan like en side ved deg og hate en annen. Så kan det jo vippe mer en vei enn den andre. Det viktigste er vel kanskje hva man syns om seg selv. Jeg må altså begynne å like meg selv, skal inrømme at jeg har vanskeligheter med dette. Innleggene på bloggen hører sammen, å være positiv, ta kontakt med andre og å bry seg mindre. Det har med å endre seg selv i en bedre retning og få bedre livskvalitet å gjøre. Hvis jeg hele tiden prøver å få folk til å like meg vil jeg unngå alt som kan føre til konfontasjon, ergo vil jeg aldri ta kontakt med noen.

 Så er det jo ironisk da, at hvis jeg skal bry meg mindre så starter jeg en blogg, oppmerksomhetsbehov? oh yes! Tror jeg skal sette meg målet om å ikke bry meg om de negative signalene jeg får fra andre, de positive er det jo ingenting i veien med. Men jeg må slutte å tenke at alle skal like meg for at jeg skal ha det bra. Lettere sagt enn gjort. Mål nr 3 er satt, tar gjerne mot tips og tanker om hvordan jeg skal bli bedre på dette